Hva særpreger sosialt entreprenørskap?

Sosiale entreprenører gir ofte viktige bidrag for å løse samfunnsutfordringene i landet vårt. Men hvordan forklarer vi hva sosialt entreprenørskap er til personer som ikke har hørt om det før?

I kokeboka vil vi forsøke å synliggjøre de ulike perspektivene på hva sosialt entreprenørskap er, og det trenger vi hjelp til. Derfor spør vi:

Hva særpreger sosialt entreprenørskap, slik du ser det?

Send gjerne en beskrivelse du synes fungerer godt, eller en lenke til en god, kort tekst i en rapport, artikkel eller annet dokument, eller skriv noe helt nytt.

Skriv det inn som en kommentar til denne bloggposten!

Har du spørsmål, ta kontakt med Sverre A. Lunde-Danbolt (sld [at] kmd.dep.no, eventuelt 959 000 98), som jobber i departementet.

8 kommentarer til “Hva særpreger sosialt entreprenørskap?

  1. Sosialt entreprenørskap har sitt særpreg i at virksomhetene styres etter sosiale mål og at det er sosiale resultater som er den primære drivkraften. Det å skape en bærekraftig økonomi er selvfølgelig viktig, men må først og fremst ses på som et middel for å nå de sosiale målene.

    I Medarbeiderne tenker vi hele tiden på hvordan vi kan tjene mest mulig penger på tjenestene våre – slik at vi kan skape flest mulig arbeidsplasser for mennesker med rusbakgrunn.

  2. Jeg støtter hva Chris skriver på vegne av Medarbeiderne, og i tillegg vil jeg si at det sosiale entreprenørskapet særpreges av det store ønske om å skape noe nytt, forbedringer/forandringer og vekst i de deler av samfunnet hvor andre tror det ikke er mulig å få til noe. Denne troen kan det ikke betales for, den kan ikke kjøpes, og tillit til at de sosiale målene,og behovet for endring kan nås overskygger tanken på økonomisk risiko. Det sosiale entreprenørskapet er en dedikasjon, ikke et oppdrag.

  3. I tillegg til det foran nevnte, tenker jeg på et annet særpreg for det sosiale entreprenørskapet: Verdien av at entreprenørene løfter ulike sosiale behov eller dilemma som ellers ikke blir sett eller hørt. Erfaring er at slikt arbeid bidrar til ny innsikt, og kan rokke ved det etablerte (fastlåste mønster), slik at målgruppene får et bedre og mer verdig liv.
    Dette gir en stor samfunnsøkonomisk gevinst. For eksempel opplever Epitel at mange som er utsatt for psykisk vold og mobbeproblematikk, friskmeldes når de får riktig hjelp. Flere klienter hadde tidligere lange sykemeldingsperioder og følte seg utmattet. Skadevirkningene fra personangrep er enorme, men dette fikk ikke være tema i samtaler med ledelse i bedrift eller på familievernkontor etc. Uansett sektor, erfarer jeg at der hvor det er kunnskap om asymmetriske konflikter, så fører dette til at psykisk vold avsløres på et tidligere tidspunkt. De utsatte får da hjelp i stedet for å bli sykeliggjort. Dette er et av mange synlige resultat av sosialt entreprenørskap.

  4. – Det viktigste særpreget ved sosialt entreprenørskap er at man har som sitt primære mål å skape sosial endring. En sosial entreprenør søker ikke å opprettholde eller lindre et samfunnsproblem, men å forhindre eller løse det. Ta for eksempel hjemløshet – tradisjonelle løsninger er hospits og måltider, som er omsorgsfullt, men bidrar dessverre ikke til å forhindre eller løse problemet (kanskje tvert imot?). En sosial entreprenør organisasjon vil søke å endre systemet for hjemløse, ved å finne underliggende årsaker og permanente endringer. Ofte skjer det ved å finne en ny og bedre løsning (sosial innovasjon).

    – Å ha en økonomisk bærekraftig modell og organisasjon er også sentralt for sosiale entreprenørskap – men det må sies at det er også målet for tradisjonelle organisasjoner i frivillig/sosialsektor. Blant Ashoka sine sosiale entreprenører (som regnes som vellykkede innen dette feltet) er det få som er «bærekraftige», og overraskende få som får inntekter fra salg. “Of all the challenges the (Ashoka) fellows face, the most universal was achieving long-term financial sustainability» (Bornstein). Og hva er bærekraftig? Kun salgsinntekter? donasjoner? offentlige midler? Tradisjonelle organisasjoner har ofte også salg og produkter. Forskjellene mellom sosiale entreprenører og tradisjonelle organisasjoner i sosialsekter er ofte ikke så store som man først tror. Og de tradisjonelle organisasjonene flytter seg stadig mer og mer mot det man kaller sosialt entreprenørskap.

    – Et (etter min mening) negativt særpreg med begrepet sosialt entreprenørskap er fokuset på individet – den «sosiale entreprenøren», som gjerne beskrives med litt store og heroiske adjektiver. Hvorfor fokusere så mye på enkeltindividet? Skapes ikke positive samfunnsendringer gjennom organisasjoner, ansatte, partnerskap osv?

    Noen kilder:
    https://ssir.org/articles/entry/social_entrepreneurship_the_case_for_definition
    http://divein.social/tour/en/social-innovation-social-entrepreneurship-what-they-are-and-why-it-matters/
    https://ssir.org/articles/entry/tackling_heropreneurship

  5. «Vi ansetter ikke folk for å bake kaker, vi baker kaker for å ansette folk», sier Greystone bakeri i New York.

    Denne omvendte økonomiske logikken forklarer sosialt entreprenørskap. Innleggene ovenfor bekrefter at den er virksom også i Norge.

  6. Sosialt entreprenørskap er friheten til å løse egne, andres og samfunnets utfordringer i samarbeid med hvem man vil, når man vil og på den måten man finner mest hensiktsmessig.

  7. Først om fremst takker jeg for den flotte muligheten som her gis til å komme med kommentarer og innspill.
    For det andre er det meget positivt at dette temaet tas tak i. Også da takk til FERD som utfordret regjeringen til å gjøre dette arbeidet, og som regjeringen nå svarer på.

    Så til selve innlegget mitt:

    Jeg kunne ha satt i gang med en egen definisjon av sosialt entreprenørskap (heretter forkortet SE), men synes det er utfordrende nok å skulle «eie» den eller de definisjonene jeg leser om her og andre steder.
    Velger derfor å ta utgangspunkt i Nordisk ministerråds definisjon, og heller komme med noen kommentarer til denne for å forsøke å kaste mer lys over hva sosialt entreprenørskap kan være.

    Nordisk ministerråds definisjon på Sosialt Entreprenørskap er :

    «Sosiale entreprenører arbeider for sosiale endring i de sprekkene og hullene som eksisterer mellom staten, markedet og det frivillige samfunn. En sosial entreprenør anerkjenner et sosialt problem og bruker virkemidler fra forretningsverdenen for å bidra til å løse dette problemet. Suksess i sosialt entreprenørskap blir ikke målt i profitt, men i hvor stor positiv innvirkning virksomheten har på samfunnet.» (1)

    Jeg liker at det nevnes at man jobber for sosial endring. Og at dette skjer i konteksten av det allerede eksisterende samfunnet.
    Det legger da heller ingen begrensning i forhold til vekstpotensialet for SE. For man kan da hevde at så lenge det finnes et samfunn med ulike samfunnsaktører, og det finnes sosiale utfordringer som kan løses i en kombinasjon av en sosial kontekst og virkemidler fra (blant annet) forretningsverdenen, så kan SE spille en viktig rolle.

    «Sprekkene og hullene» anerkjenner også at samfunnet slik vi kjenner det i dag ikke fullt ut er i stand til å løse de sosiale utfordringer som finnes. Sprekker og hull indikerer også noe negativt, noe som ikke er helt, og som trenger å fylles for å skape et helt samfunn. Dette vil jeg tro rimer med mange menneskers realitetsoppfatning av det norske samfunnet i dag (vi klarer ikke å løse en rekke utfordringer gjennom eksisterende aktører). Vi ser dette med egne øyne i våre lokalsamfunn, og gjennom fortolkninger gjort av andre (nyhetsmedier, sosiale medier, mv.).

    En SE ikke bare ser og anerkjenner de sosiale problemene, men forsøker og ønsker å gjøre noe med disse. Videre står det «for å bidra til», som i at det vil være naturlig å samhandle med de andre aktørene for å løse hele oppgaven.
    Og den verktøykassen man tar i bruk stammer (blant annet) fra forretningsverdenen. Jeg skriver «blant annet» fordi jeg tolker det dithen at det ikke kun er virkemidler fra forretningsverdenen som brukes, men at det også kan være i kombinasjon med virkemidler fra frivillig og offentlig sektor.

    Så avslutningsvis går man inn på at det er snakk om å lykkes («suksess»). Dette assosierer jeg ikke med et mer nøytralt ord/begrep som «måloppnåelse», men at dette i seg selv skaper noe mer (et slags overskudd). Og videre at dette «overskuddet» ikke måles på vanlige forretningsmessige måter, men i innvirkning på samfunnet (underforstått sosial og samfunnsmessig innvirkning).

    Samtidig er det et par ting som ligger implisitt her, og som jeg mener det er verdt å påpeke:
    – Sosial endring innebærer ikke bare at SE-er er endringsaktører i «hullene og sprekkene», men at dette også innebærer endringer for de andre aktørene i samfunnet (staten, markedet, frivillig). Når man setter i gang med SE kan og vil sannsynligvis dette innvirke betydelig (på sikt) på det øvrige samfunnet. I hvilken grad er staten, markedet og det frivillige i realiteten interessert i å slippe til SE-er?
    – «Forretningsmessige virkemidler» innebærer implisitt at det skal være en bærekraftig og lønnsom drift (jmf. «dobbel bunnlinje»). Så selv om man måler suksess i innvirkning på samfunnet, så er det viktig å håndtere økonomien på en god måte. I dette ligger noe av vesensforskjellen på feks rene frivillige organisasjoner og SE-er, og på kapitalistisk modell/rent forretningsmessig aktivitet (profittmaksimering for interessenter) og SE-er

    En kritikk av modellen er at den kanskje i for stor grad legger vekt på det som omtales versus det som ikke omtales (og som man selv må tolke inn). Eksempelvis dette: Det at det er forretningsmessige virkemidler som benyttes for å løse et sosialt problem. Hva med de andre virkemidlene man kan benytte, siden SE-er eksisterer i «sprekkene og hullene» mellom staten, markedet og frivilligheten? Det kan da være fornuftig å dra opp noen grensedragninger knyttet til dette i det videre arbeidet her.

    /Stefan

    Kilder:
    1. https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/NHD/Vedlegg/Rapporter_2012/sosialt_entreprenorskap_mars2012.pdf

  8. Om nedenstående kommentar svarer på denne diskusjonstrådens åpningsspørsmål om hvordan jeg vil forklare hva sosialt entreprenørskap er til personer som ikke har hørt om det før, er jeg usikker på. Til det, er jeg redd den blir litt for lang – men så har da Chris, Ingeborg og flere bidratt forbilledlig med korte og konsise bidrag!

    Poenget mitt er å minne om at det av og til er nyttig å se SE utspille seg på (minst) tre nivåer, og at et slikt tankeskjema kan være et bidrag til både å forstå og utvikle feltet.

    Shaker A. Zahra m.fl. har pekt på at det finnes «gjør-det-selv’erne». Det er «doerne» som ser eller selv kjenner på et udekket sosialt behov på et svært lokalt plan. På det stedet tar de så tak i dette og gjør noe med det, ofte i svært effektiv men avgrenset målsestokk. Skolegård-virkeomhet på Abilsø Gård, kan stå som ett eksempel på dette.

    En annen nivå kan være å jobbe som «konstruktører»; det er SE-virksomhet som operer på et organisatorisk eller institusjonelt nivå. Sykehusklovnene er et eksempel på dette; de jobber innenfor en etablert organisasjon med å dekke et behov som institusjonen (sykehusene) ellers ikke ville oppdage. og/eller fokusere på.

    Et tredje plan som SE kan utspille seg er på er der de såkalte «sosiale ingeniørene» jobber. Her snakker vi om innsats for systemendring på større skala. Det ligger jo egentlig i navnet at Forandringsfabrikken er et slikt eksempel. De endringene de nå har fått gjennomslag for i utkast til ny Barnevernlov, er ett eksempel; vedtaket i Stortinget nå i oktober, med pålegg til regjeringen om å vurdere tid på skolenes timeplanener til å jobbe med klassemiljø, elevmedvirkning, holdningsarbeid og livsmestring, er et annet.

    I praktisk politikk, både nasjonalt og lokalt, er det sannsynligvis gode grunner for å tydeliggjøre dette skille (selv om ovelappingsformer naturligvis finnes!). En bevissthet om hvilket nivå hver enkelt sosialentreprenør-virksomhet jobber på kan lettere skape sammenheng mellom sosialinnovasjonens ambisjonsnivå og politikernes tiltak/respons. Det vil trolig styrke treffsikkerheten på offentlig politikk og det kan virke avklarende for samarbeidspartnere som strever med å forstå feltet.

    Kilder: Zahra, S.A., E. Gedajlovic, D.O. Neubam & J.M. Shulman (2009). A Typology of Social Entrepreneurs: Motives, SearchProcess an Ethical Challenges. I Journal of Business Venturing, 24(5).
    Rønning, R. & M. Knutagård (2015). Innovation in Social Welfare and Human Services. Routlege, London & New York.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *